I dag, 28. februar, er det ett år siden jeg sto på grensen mellom Ukraina og Polen

Jeg hadde pakket vernepliktsboka, ullundertøy og PC - og sto der med marsjstøvler på jernbanestasjonen i byen med det vanskelige navnet, Przemyśl.

I den første tiden skulle ingen snakke om annet enn humanitær hjelp. I dag har det snudd og folk har fått en forståelse for at Ukraina må få våpen til selvforsvar.

Tenker at jeg derfor kan si hvorfor jeg dro til grensen tre dager etter invasjonen.

Har også gjort meg noen tanker om hvordan vi kan lage en innsatsstyrke på tvers av hjelpeorganisasjonene.

De store organisasjonene trenger noe av de smås evne til å snu seg kjapt og de små trenger de store med større ressurser og utholdenhet?

Sto på togstasjonen og kjente at jeg var ganske skjelven. Hadde det jeg sto og gikk i, og en liten sekk med tre skift undertøy. Jeg har heldigvis ingen krigserfaring, men vet en god del om hva de russiske spesialstyrkene, Spetsnaz, gjør i tidlig fase av en invasjon. I de 16 årene jeg var med i Heimevernets utrykningsstyrke for livvakt og eskorte, var vår oppgave å forhindre at de fikk tak i og eliminerte politikere, piloter og militære ledere.

Der, på togstasjonen, var det massevis av folk. Flyktninger som hadde rømt fra russernes raske fremrykning. En helt spesiell stemning, veldig stille til tross for at det var så mange der.

Mens jeg fortsatt tenkte på å gå over grensen til Ukraina snakket jeg med en som lastet forsyninger inn på et tog som skulle tilbake til Ukraina. Han sa at om jeg gikk over grensen ville det ta flere dager før jeg kunne returnere. Flyktningene overnattet i kø for å passere grensen og trengte mat og drikke mens de ventet.

Han sa jeg kunne gå på toget, men sa jeg måtte ha sovepose, mat og drikke med.

Przemyśl togstasjon 1. mars

Mens jeg tenkte på om jeg skulle skaffe sovepose og flere klær gikk jeg inn i togstasjonen. Her var det kaotisk.

Gikk bort til en som delte ut suppe og spurte hvor jeg skulle melde meg for å hjelpe til. Han sa at det visste han ikke, han kom fra Belgia og hadde bare møtt opp for å hjelpe. Han pekte på en annen fyr og sa jeg kunne spørre han. Han var fra Polen, men hadde også bare kommet for å hjelpe.

Ingen av dem som drev hjelpearbeidet tilhørte noen organisasjon. Ingen ledet arbeidet og folk var kommet fra omtrent alle land for å hjelpe.

Ingen av de store hjelpeorganisasjonene var der. Det var ingen ledelse, bare frivillige fra hele verden som gjorde så godt de kunne. Plutselig skulle vi som var der samarbeide på tvers av kulturer, språk og intensjoner. I en situasjon der flyktningene strømmet på så og si med russere i hælene.

Lettet over at jeg slapp å gå over grensen og risikere livet

Der og da forstod jeg hva min oppgave var. Det var å hjelpe de som hjelper flyktningene. Det var jeg med på i Bekaadalen, Libanon, da de syriske flyktningene strømmet over grensen i 2017.

Der, som nå, trengte de frivillige all støtte de kunne få.

Kun gangene var i bruk på handelssenteret Tesco i utkanten av Przemyśl den 3 mars. Senere ble alle “butikkene” åpnet og folk lå over alt.

Oppgaven ble Tesco-senteret

Ble i Polen i en måned og jobbet sammen med andre frivillige med å ta imot og videresende flyktningene som strømmet over grensen. På det meste kom det 5000 i døgnet til det nedlagte handelssenteret, Tesco. Tesco var da det største transittmottaket i Europa.

Det var samlet inn hundrevis av millioner i til hjelpeorganisasjonene i Norge. Men vi sto der uten papir og penner til å lage vaktlister. Rett og slett uten noen ting. Flyktninger, hunder, katter, unger, gamle, folk i rullestol lå og satt over alt.

Det skal mange til for å ta i mot 5000 flyktninger i døgnet. Flyktningene har vært på flukt i noen dager, det er nesten ikke toaletter og vasker, det kastes opp på gulvet. Ja og så var det Covid-19 da - men det var det minste problemet.

Videoen under viser hvor kaotisk det var da vi bestemte oss for å tilby å ta over ledelsen - og lokale myndigheter takket ja til dette. Se mer om Tesco senteret her. Og her er den første gruppen “Tesco Center Board of Volunteers”

Krise er big business / For lite og for sent

Da jeg kom hjem så jeg på TV at politiet hadde problemer med å ta imot et par hundre i døgnet. Ble opprørt da jeg så et innslag med lederen av et av de store hjelpeorganisasjonene. Han skrøt av at de hadde etablert et mottak i Krakow og at de, nå en måned etter invasjonen, hadde kapasitet til 2500 i døgnet. En måned etter invasjonen var russerne på retrett, men det hadde han nok ikke fått med deg.

Da forsto jeg at de store hjelpeorganisasjonene ikke er de jeg skal stole på når det skjer noe. En ting er at de er for trege. Det kan unnskyldes, men det at de tenker på å skaffe seg pengene og så ikke bidrar før de kan gjøre det under egen branding. Det er utilgivelig.

Det later ikke til at de store hjelpeorganisasjonene er de som er flinkest til å samarbeide seg imellom heller. Virker som om det viktigste er at de får navnet sitt på TV slik at de kan be om penger. De burde skamme seg. Og jeg kommer aldri til å gi dem en eneste krone.

Hva kan de tradisjonelle hjelpeorganisasjonene gjøre, og hva kan de ikke gjøre.

I høst, under Arendalsuka, samlet vi 24 hjelpeorganisasjoner i forsøk på å få til bedre koordinering og utnyttelse på tvers blant de forskjellige hjelpeorganisasjonene.

En av de frivillige hadde akkurat kommet tilbake fra Ukraina. Hun hadde samlet inn penger og reist ned for å levere utstyr. En av tingene hun leverte var hemoridekrem til soldatene ved fronten. Jeg spurte representanten fra Røde Kors om de kunne ha gjort det.

Svaret var at de ikke kunne ha gjort det, da det er å støtte den ene parten.

Jeg mener det er viktig å ha organisasjoner som er anerkjent som upartiske i en krig. Men folk må vite hva det innebærer når de skal donere penger til hjelpearbeid. Røde kors har et ansvar for å fortelle folk hva de kan og ikke kan. Folk flest vet ikke at hemoridekrem bryter med Røde kors retningslinjer.

Er de som hjelper lykkeligere enn andre?

For en tid siden ble jeg intervjuet ifbm et forskningsprosjekt. Psykologene skulle finne ut sammenhengen mellom lykke, rikdom og mening. De har intervjuet frivillige i Norge, Polen og andre land rundt Ukraina. Her er fra konklusjonen på prosjektet “A multilevel selection model for prosocial well-being”

This investigation of the Ukrainian refugee crisis points to how meaning-making activities can benefit individuals and communities. Emergency situations, such as war or refugee influxes, can have a transformative role in terms of promoting prosociality at several levels. On a personal level, helpers can develop a more inclusive, hospitable self, acquiring an expanded identity of caring creatives. On a cultural level, they get training in dialogic imagination, becoming better communicators, listeners, and cooperators. On an evolutionary level, helpers develop skills they did not have before, stretch their potential for adaptation in situations of stress, and increase their resilience.

Tror jeg kan formulere det litt enklere. “Man blir mer fornøyd av å gjøre noe som gir mening.”

Jeg vet hva jeg vil bidra med neste gang det smeller

Det var et veldig kaos på grensen de første dagene. Jeg reiste rundt for å forsøke å finne ut hva slags utstyr det var behov for. Fant fort ut at de som hadde forlatt far og sønn på andre siden av grensen ville holde kontakten. Mobiltelefonen har vel aldri vært viktigere. Vi fikk sendt ned en hell pall med powerbanks og delte dette ut fil de andre hjelpeorganisasjonene.

3 mars var jeg på et mindre oppsamlingssted nær grenseovergangen, Medyka. Før det hadde jeg vært på flere steder, men ingen av stedene var nok organisert til at de kunne gi en liste over hva de trengte.
Men han jeg møtte på her var klar og tydelig. Han ville ha 3 ting:

Skuddsikre vester, Hjelmer og varmesøkende kamera.

Det kunne jeg ikke skaffe. Og jeg fikk anbefaling om å ikke skaffe det. Neste gang skal jeg skaffe det.

Da jeg pakket hjemme på dag tre av invasjonen så jeg for meg at det ville bli forsvarskamp inne i byer. Jeg hadde med meg 3 små bevegelsessensorer med lang rekkevidde (LoRa) og så for meg at de skulle brukes som elektroniske snublebluss for å oppdage russerne når de rykket frem.

Jeg vet hvem jeg vil ha med neste gang det smeller

Jeg har vært så utrolig heldig. I forbindelse med krigen i Ukraina har jeg møtt så mange som har stått på og hjulpet her hjemme og på bakken ute. Folk som bare gjør det, fikser det, sørger for at det skjer. Som ikke snakker om hva de skal gjøre.

Uttrykket en å "ha med i krigen" har vel ikke passet bedre.

Innsatsstyrke på tvers av hjelpe-organisasjonene

Måneden på grensen og engasjementet etter har gitt meg noen erfaringer og overraskelser.

Har sett at krise og hjelpearbeid er business for hjelpeorganisasjonene. At de store etablerte hjelpeorganisasjonene virker trege og ineffektive. At de rett og slett har liten lyst til å samarbeide. Jeg tror årsaken til manglende samarbeid ligger i at alle konkurrerer om de samme pengedonasjonene.

Det ble så tydelig da krigen startet. De store organisasjonene var på TV og samlet inn penger. Mens de små, som ikke var organisasjoner engang, samlet inn penger, klær, mat og fikk det transportert ned til grensen. Mange møtte opp og hjalp til med flyktninger og transport av flyktninger. Det skjedde raskt og med en gang,

Aviser og TV hjalp til med å samle inn penger til de store hjelpeorganisasjonene. Hundrevis av millioner ble samlet inn.

Det var mange frivillige som møtte opp og vi fant raskt ut at vi skandinaviske samarbeidet godt. Her tror jeg at vi skandinaver har en forse. Vi bryr oss ikke så mye om hvem som er sjef, mellomleder osv. Vi sier hva vi mener i møtene og gjør det vi blir enige om.
Ikke alle andre kulturer er slik. Det kunne oppstå grupperinger som ikke sa hva de mente i møtene og ikke gjorde det som vi var enige om på møtet.

Jeg tror at den skandinaviske kulturen er noe vi kan ta med oss inn i en slik innsatsstyrke.